Viser alle 2 resultater

Skulptur

Jeg ble kjent med leira som materiale alt da jeg var liten jente – det var min mor som introduserte meg for leire og det å jobbe med skulptur. Jeg kan godt huske da jeg og mine to yngre søstre fikk lage hele julekrybba i keramikk. Jeg må ha vært 11-12 år. Pappa snekret stall, og da en skulptur var brent og glasert, fikk de en etter en rom i stallen som ble plassert på peishylla. Julekrybba ble hentet fram hver jul etter dette, og vi krangler fremdeles om hvem som lagde den ene av de tre vise menn; han ble så rar, stakkars. Ingen av oss vil innrømme å ha laget ham.

Fascinerende materiale

Det var noe med materialet som fascinerte meg straks jeg tok i det: Plastisk, mykt, formbart, og så steinhardt og uforanderlig etter brann. Skjørt og samtidig solid. Bygge i høyde og dybde og ikke bare sette streker på et papir. Jeg likte det umiddelbare; å kunne kutte av, føye til, bøye på, rette ut – og med det endre hele uttrykket. Etter hvert ble også formspråk noe som opptok meg i stor grad; leira er så god å uttrykke seg gjennom! Den egner seg for detaljer, men også for stilisering. Når jeg jobber med en skulptur, forsøker jeg å si mest mulig med færrest mulig detaljer. Kanskje kan det kalles et rent språk? Jeg skreller bort alt jeg kan og står igjen med det jeg ønsker å formidle. Jeg synes skulpturen står tydeligere fram uten forstyrrende elementer, og jeg er nøye med hvilke detaljer som får bli med.

Skulptur og kroppsspråk

Når jeg lager skulptur er det gjerne kvinne eller mannsskikkelser eller også gjerne par. De får så godt som aldri munn, ører, hår, hender eller føtter. De formes mer som siluhoetter. Den ferdige skulpturens skyggeeffekt er også noe jeg tenker på. Jeg jobber med kroppsspråk og gir en skulptur feminin eller maskulin utstråling. Jeg lager dem ofte i grupper og er da opptatt av balanse, kommunikasjon, rytme og harmoni. Kroppsspråk og uttrykk er ofte kontrastfullt; sårbar men sterk, tynget men full av håp, stolt men ydmyk, framoverlent men forsiktig. I motsetning til i maleriene mine, får min skulptur et ansikt, men kun med vage, dog gjenkjennelige karaktertrekk. Skulpturen får øynehuler og antydning til nese. Halsen er slank, og hodet gjerne vendt litt mot siden. Min skulptur er oftest metallisk sort eller brun. En sjelden gang lar jeg de forbli ubehandlet hvite. De monteres på veggplater, veggsokler eller stående på stein, tre eller metall. Jeg lager også skulptur til levende lys – se Kunst på rekved.

show blocks helper

Produktkategorier -

Symbol -

Bredde ramme -

Høyde ramme -

Bredde motiv -

Høyde motiv -

Bredde maleri -

Høyde maleri -

Motivform -

Materiale -