Tegninger

Barnetegninger

Så langt tilbake jeg kan huske, har jeg tegnet. Jeg vokste opp i et kreativt hjem, og familien var ofte i gang med ulike aktiviteter. Vi fikk prøve oss på batikk, silketrykking og vi forming av figurer i gips. Jeg husker fremdeles julekrybben vi laget i keramikk, den ble hentet fram hver eneste jul, og hver gang kranglet vi om hvem som hadde laget den ene hyrden. Han var skakk og rar, og ingen av oss tre søstre ville vedkjenne seg ham. Vi hadde også dukketeater med selvlagde dukker, og inviterte naboer på “show”. Men oftest gikk det i tegninger, det krevde ikke mer utstyr enn meg selv, maleskrin og pennal.

Jeg tegnet meg inn i drømmeverdener, og jeg ble som levende i tegningene mine. Det var prinsesser og hester og eventyr. Men det var også små glimt av opplevd verden. Mamma og pappa sparte på en del av tegningene mine, og når jeg kikker på dem, ser jeg det: Pappa med motorsaga i hendene under den fine furua utenfor stuevinduet. Mamma ved siden av ham i frisk diskusjon. Han maste ofte om å ta ned den furua, men mamma sa nei hver gang.

Ingen blanke ark, men mange fargestifter til.

Jeg tegnet når jeg ble lest for og når jeg kjedet meg, når jeg var redd og når jeg var glad. Kanskje tegnet jeg også for å forstå. Og for å få utløp. Jeg tegnet tanker og drømmer, og jeg tegnet det jeg så og det jeg følte. Da jeg begynte på skolen, fortsatte det. Jeg tegnet ofte blyanttegninger til klassekamerater som de fargela, og skolebøkene mine fra den tida er fulle av illustrerende bilder med og uten farger. Det ble tatt vare på noen av disse skolebøkene, og jeg blar i dem av og til. Det er et under at jeg fikk med meg noe som helst fra undervisningen, for jeg var tydeligvis en kronisk tegner. Samtidig avslører tegningene at jeg må ha fanget opp en hel del. Det jeg tegnet, det forstod jeg? 

Tegninger som terapi

Det som mest av alt appellerte til meg med tegningen, var det å kunne skape min egen verden. En verden jeg hadde kontroll over. Jeg valgte inn og ut, og endret på det jeg ville endre på. Tegningen lokket meg med på en stille ferd innover i meg selv. Jeg fløt og svevde, det var ikke rom for lyd og uro. Jeg var et aktivt barn, men når jeg tegnet, satte jeg meg ned. Det skapte en slags balanse, og var en fin hobby. Jeg forbinder fremdeles det å tegne med harmoni og glede. Jeg koser meg når jeg tegner og maler. Det gir en egen ro. Å tegne er en integrert del av meg som gjør at jeg føler meg hjemme og hel. Jeg har så langt tilbake jeg kan huske, vært et skapende menneske.

Tegninger av mennesker

Opp i gjennom har jeg prøvd og øvd på mange slags teknikker og metoder. Jeg har tegnet med kull, pastell, og ulike blyanttyper. Jeg har jobbet med sort-hvitt og kontraster i farger, intensitet og form. Jeg har tegnet stilleben, perspektivtegninger, portretter, tegninger av dyr, natur og fokusert på naturalistiske detaljer og størrelsesforhold.

Aller helst tegner jeg mennesker. Mennesker i ro, eller mennesker på vei. Mennesker som vekker et eller annet i meg – undring, vemod, glede, håp.  Jeg er mer opptatt av stemning og uttrykk enn av naturalisme, og jeg jobber mye med stilisering. Å stilisere vil si å luke bort så mange detaljer som mulig for å fremheve det som skal ha lys på seg. Mest av alt ønsker jeg å formidle og skape følelser gjennom det jeg tegner og maler.

Jeg fascineres av å binde sammen motsetninger som utstråler både livskraft, mot og glede – og det skjøre, redde, nølende. Aller helst vil jeg at det er kroppsspråket som taler. Er stegene lette eller tunge? Er ryggen rak eller nakken bøyd? Er hendene knyttet eller åpne? Portretter og mennesker med synlige ansikter har jeg tegnet mye opp i gjennom. Det gjør jeg ikke lenger, for jeg synes ansiktstrekk har lett for å ”låse” uttrykket. Jeg vil skape noe som er åpent og drømmende. Det er stemninger jeg er ute etter, og følelser jeg vil fange.

Jeg har spesielt mange tegninger av jenter. Jeg har jo selv vært ei jente ei gang, og nå er jeg mor til to jenter. Det er lett å leve seg inn i uttrykk og kroppsspråk, ånd og tanke. Men jeg tegner også en del gutter – det er noe med det impulsive åpne sinnet til et ungt menneske, uavhengig av kjønn. Det fordomsfri, umiddelbare og bekymringsløse. Følelsen av liv som ligger foran. Det å være tilstede i nået med hele seg og gripe livet med begge hender. En egenskap og evne som synes å forsvinne med årene, som vi voksne glemmer i travelhet, oppgaver og planer. Jeg vil så veldig gjerne gjenskape den følelsen i mine tegninger og bilder!

Fra tegninger til malerier

Noen ganger legger jeg farge på en tegning, enten på deler av eller hele tegningen. Jeg bruker da enten akvarell, fargeblyanter eller tusj. De fleste gangene forblir den blyantgrå. Noen tegninger jobber jeg videre med – de blir gjerne med meg i et maleri eller i et keramisk arbeid. Ofte blir de liggende i en skuff i årevis før jeg spontant jobber videre med dem. En av skissene mine lå i en mappe i over 20 år før jeg tilfeldigvis fant den fram. Jeg likte den, og jobbet videre med den. Nå er den gjort om til en keramisk skulptur.

Her kan du se en liten film om hvordan jeg arbeider med å overføre tegninger til malerier:

De tegningene som snakker til meg, jobber jeg videre med. Noen ganger kan de som nevnt bli liggende i lang tid før noe mer skjer. Andre ganger klarer jeg ikke å vente, og prosessen er i gang. En tegning som blir med i et maleri, tegnes på ny for frihånd – så likt som mulig den opprinnelige tegningen – direkte på maleriet. Jeg bruker oftest oljemaling, gjerne i kombinasjon med pastell, tusj og ulike akrylprodukter. Når tegninger blir med i malerier – og etter hvert i grafikk – er jeg mer opptatt av stemning og uttrykk enn av naturalisme. Enkelte detaljer skreller jeg bort, mens andre detaljer får mer oppmerksomhet.

Her kan du se mine signerte trykk med tegninger av mennesker som utgangspunkt: